NORSKE FJORDER

Fjord er et av de få norske ord som er blitt internasjonale, spesielt i engelsk hvor det benyttes direkte. Det skotske ordet firth er et også lånord fra norsk.

Fjord kommer fra det norrøne fjǫrðr som kan bli trukket tilbake til det prehistoriske indoeuropeiske ordet *prtús, avledet av *por- eller *per, det vil si «gå», «passere» eller «å sette over på den andre siden».

Fjord i grunnbetydningen «der man ferder over» har da samme opprinnelse med ordet «ferd» (reise), engelske fare. Verbet fare og substantivet ferje, engelske ferry, er av samme opprinnelse.

Det indoeuropeiske *por- har gitt det greske poros. Det latinske ordet portus for havn er også beslektet og har gått inn i det tyske ordet Furt og det engelske ordet ford som betyr vadested, ord som gjenfinnes i både Frankfurt og i Oxford, som direkte oversatt til norsk blir Øksnevad, gresk Bosporos - okse-vadestedet [1]

Fjord er felles i de skandinaviske språkene norsk, dansk og svensk. På islandsk og færøysk er fjord fjörður, tilsvarende det opprinnelige norrøne begrepet. På svensk finnes også i tillegg det mer dialektpregete ordet fjärd som er etymologiske det samme ordet. Fjärd benyttes hovedsakelig i navn om vannrenner rundt Østersjøen mens fjord benyttes om vannrenner rundt Nordsjøen. Svenskene skiller altså de to ordene i henhold til både vannrennens karakter og plassering grunnet gamle navnkonvensjoner.

KIRKENES

Kirkenes (nordsamisk Girkonjárga, finsk Kirkkoniemi) er administrasjonssenter i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Neset mellom Pasvikelven og Langfjorden het tidligere Piselvnes. Da det i 1862 ble bygget ei kirke på neset ble stedsnavnet endret til Kirkenes. Kirkenes fikk bystatus i 1998. Byen er endepunkt for E6 og for Hurtigruten. Selve Kirkenes har 3267 innbyggere. Om man også regner tettstedene Hesseng, Sandnes og Bjørnevatn, som ligger i umiddelbar nærhet, med i byområdet har byen 7209 innbyggere (1. jan 2005, SSB). I Kirkenes er sentrumsgatene skiltet både med det latinske og det kyrilliske alfabetet. Omkring 10 prosent av befolkningen i selve Kirkenes er russere.

Hovednæringen i Kirkenes var i mange år gruvedrift. På det meste hadde gruvedriften 1500 ansatte. I 1996 opphørte driften ved AS Sydvaranger. I den senere tid har turisme overtatt som den viktigste næringen i Kirkenes.

Det råder for tiden optimisme i Kirkenes, blant annet i forbindelse med planlagt oljeutvinning i Barentshavet. Sydvaranger ble i februar 2006 solgt til Norberg Eiendom av eierene, Sør-Varanger kommune og Varanger kraft for 102 mill. kr.

Nordberg Eiendom solge midlertidig Sydvaranger videre til Tschudi Shipping 1. mai 2006. Tschudi Shipping har etter dette fått Sydvaranger børsnotert på den australske børsen og har for tiden en verdi på nesten 2 milliarder. Det er forventet ny oppstart av gruvedrift i 2009.

I Kirkenes finner man også Barentssekretariatet. Hovedoppgavene til Barentssekretariatet er å utvikle og vedlikeholde de kulturelle, økonomiske og utdanningsmessige forholdene som går på tvers av landegrensene i Barentsregionen.

Ikke langt fra Kirkenes ligger militærleiren Høybuktmoen som huser Garnisonen i Sør-Varanger, GSV. Byens flyplass, Høybuktmoen lufthavn, har daglige avganger til Oslo og Tromsø, samt resten av Finnmark. På sommeren er det en ukentlig avgang til Tyskland, og flyplassen er nettopp bygget ut med egen internasjonal del.

Kirkenes ble kraftig bombet under andre verdenskrig. 320 bomberaid sørget for at Kirkenes var en av de hardest rammet byene under andre verdenskrig. Etter sigende skal Kirkenes være den nest mest bombede plassen i verden under andre verdenskrig, etter Malta. Kirkenes ble frigjort av Den røde armé (Sovjetunionen) 25. oktober 1944, som den første byen i Norge.

TROMSØ

Tromsø (nordsamisk: Romsa, kvensk/finsk: Tromssa) er en by og en kommune i Troms fylke. Den er den største byen i Nord-Norge, den nest største byen i Sápmi og den 7. største i Norge. Byens største arbeidsplasser er Universitetet i Tromsø og Universitetssykehuset i Nord-Norge. Byen har siden 1800-tallet hatt tilnavnet «Nordens Paris».

Tromsø kommune har rundt 66 000 innbyggere, men med tilstrømmingen av studenter bor det 75 000 mennesker i kommunen store deler av året. Byen (tettstedet) Tromsø har rundt 57 000 innbyggere.
Byens sentrum ligger på sørøstsida av Tromsøya, en grønn og lav øy på 21 km². Høyeste punkt på Tromsøya er Varden, 159 m.o.h, nord på øya. Midt på øya ligger sjøen Prestvatnet, som ble demmet opp i 1867. Bebyggelsen dekker store deler av øya, men det er skogområder langs høydedraget som strekker seg i retning nord–sør. På vestsida av øya er det noe jordbruksland.

Mot vest er Kvaløya forbundet med Tromsøya med den 1220 meter lange Sandnessundbrua. På Kvaløya ligger bydelene Kvaløysletta, som ligger umiddelbart over brua, Storelva, Kaldfjord og Håkøybotn. Øst for Tromsøya ligger fastlandet, som er forbundet med Tromsøya med den 1016 meter lange Tromsøbrua og Tromsøysundtunnelen. Bydelene på fastlandet heter Tromsdalen, Tomasjord og Kroken.

NARVIK

Narvik (samisk: Narviika) er en bykommune i Ofoten i Nordland. Den grenser i nordvest til Evenes, i nord til Skånland, Gratangen, Lavangen og Bardu kommuner, og i vest til Ballangen kommune. I øst og i sør ligger Sverige.



Byen har fra 1902 og fram til i dag fungert som viktigste havn for utskiping av jernmalm fra LKABs gruver i Kiruna, på grunn av helårs isfri havn (i motsetning til Bottenvika). I dag er Narvik fortsatt en betydelig sjøfartsby målt i tonnasje. På grunn av sjø, vei og jernbane er byen et distribusjonsknutepunkt for en rekke handelsvarer. Viktig her er Arctic Rail Express (egen godsjernbane via Sverige). Jernbaneforbindelsen med Sverige er også viktig for turisme (enkelt og billig å reise landeveien til hovedstedene i Sverige og Finland f.eks.). Byen har en av landets vakrest beliggende alpinbakker (Fagernesfjellet) hvor det er mulig å stå på ski fra over 1000 moh til nesten havnivå omkranset av Ofotfjorden. Byen har egen flyplass på Framnes, kun 2 km fra Narvik sentrum. Flyplassen på Evenes, ligger ca 79 km fra Narvik.

Byen er også pr 2005 et handelssentrum, skoleby og «teknologihovedstad» i Nord-Norge.

Inntil Ofotbanen ble vedtatt bygd var Narvik kun noen få gårdsbruk. Ved hjelp av britisk kapital ble det igangsatt bygging av en jernbane fra Victoriahamn (som byen ble navngitt) til gruvene i Kiruna. Selskapet rakk bare fullføre noen få kilometer bane før selskapet gikk konkurs. Arbeidet ble gjenopptatt etter et vedtak av den svenske og norske stat. Fra 1898 til åpningen 15. november 1902 var det hektisk aktivitet der flere tusen rallare (anleggsarbeidere) arbeidet hardt i fjellene for å sluttføre jernbanen. Mesteparten av anleggsarbeiderne holdt ikke til i Narvik, men i innerst i Ofotfjorden i Rombaksbotn. Ved jernbanens fullførelse, ble Rombaksbotn fraflyttet og Narvik begynte å vokse. I mellomkrigstiden steg befolkningen raskt, men byen ble hardere rammet av verdenskrisen etter 1929 enn de fleste andre byer siden den på grunn av malmeksporten var så knyttet til verdensøkonomien.

BODØ

Bodø (lulesamisk Bådåddjo) er en bykommune i Salten i Nordland. Den grenser i nordøst mot Sørfold, i øst mot Fauske og Saltdal, og i sør mot Beiarn og Gildeskål.

Navnet Bodø kan spores tilbake til 1500-tallet. Navnet er mest sannsynlig en feilstavelse av Bodin, som var kirkestedet i området på denne tiden. Bodin består av to gammelnorske ord: botha/batha/bod (som kan bety enten «båen» eller «gjestebud») og vin («havnegang«). Bodø-navnet er da feilstavingen av Bodin, som betyr havnegang/boplass/gjestebud ved elva. Men det er også mulig at navnet har sammenheng med Bodeiar som betyr øya (halvøya) hvor det finnes boder (hus) altså en bebodd plass.

Bodø er også fylkeshovedstad i Nordland og nest største by i Nord-Norge. Bodø ligger nord for polarsirkelen og har midnattsol fra 4. juni til 8. juli. Byens plass midt mellom hav og innland har gitt byen et bestemt næringsgrunnlag. Dertil de spesielle fordeler som etterkrigstidens teknikk og administrasjon har ført med seg.

Bodøs byvåpen er en gul sol på rød bakgrunn som symboliserer midnattsola. Det er tegnet av Hallvard Trætteberg, og ble vedtatt ved regjeringens resolusjon den 24. juli 1959. Symbolikken er at Bodø er den første byen nord for polarsirkelen og følgelig den sørligste byen i Norge med midnattsol.

MO I RANA

Mo i Rana (sørsamisk: Måahvie) er en by i Rana kommune i Nordland. Det er Nord-Norges tredje største by og Nordlands nest største by. Mo i Rana var et ladested mellom 1923 og 1964, og fikk bystatus i 1997.

Mo i Rana ligger innerst i Ranfjorden, sør for Saltfjellet og Polarsirkelen. Byen ble tidligere omtalt som «Jernverksbyen» etter hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. Byen har siden 1989 gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen».
Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell, Statens Innkrevingssentral, TAG systems og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentra, rådhus og gågater. Det er vegforbindelse nordover over Saltfjellet til Fauske og Bodø, sørover til Mosjøen og Trondheim, mot vest til Nesna, og mot øst over Umbukta til Sverige. Flyplass på Røssvoll, ca 13 km fra sentrum.

Navnet Mo stammer opprinnelig fra en gård på stedet, kommer fra norrønt Móar som er flertall av mór, og betyr sand eller gresslette, hvilket begrepet ‘en mo’ også gjør i dag. Navnet Rana stammer antagelig fra norrønt raðr som betyr snar, rask, snøgg. Muligens på grunn av strømmen i fjorden. Alternativt kan navnet ha samisk opprinnelse, eventuelt knyttet til det mytologiske sagnet om Rana-Niejta.

Mo i Rana er fra gammelt av et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling. Det var også et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, vest for Ranfjorden. Fra 1730-årene var det et samemarked på Mo i Rana om sommeren. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel.

Handelen med Sverige tok seg opp. En av grunnene til den økte handelen over grensen var at det inntraff nødår i Nord-Sverige og i store deler av Nordkalotten i denne perioden, spesielt i årene 1864, 1865 og 1867. I 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. I mars 1924 mottok firmaet et parti på 24.000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England.

TRONDHEIM

Trondheim (tidligere Nidaros og Trondhjem) er en bykommune i Sør-Trøndelag, og den tredje mest folkerike kommunen, og fjerde største storbyområde, i Norge med sine 3&505&168257&168 257 innbyggere (2009). Dagens kommune ble ble dannet i 1964 da bykommunen Trondheim ble slått sammen med herredskommunene Byneset, Strinda, Tiller og Leinstrand. Bysenteret (Midtbyen) ligger der Nidelva renner ut i Trondheimsfjorden. Kommunen grenser i øst mot Malvik og i sør mot Selbu, Klæbu og Melhus.

Trondheim er administrasjonssentrum for Sør-Trøndelag fylke. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Høgskolen i Sør-Trøndelag ligger i byen.

Beliggende ved munningen av elven Nid (Nidelva) var stedet først kjent under navnet Nidaros, som betyr byen ved oset av Nid. Ved opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152 førte en feiltolkning til at byens navn ble til Trundum (Trundensis) i Vatikanet. Dette ble rettet opp av Eirik Ivarsson og fra 1192 heter byen Nidaros både i Nidaros, Norge og i Roma. Nidaros-navnet på byen forsvant senere av flere grunner, først og fremst fordi erkebispesetet forsvant i 1537, men er kjent brukt helt frem til 1600-1700-tallet.

Trondheim(en) var opprinnelig navnet på de åtte trønderske fylkene, altså nåtidens Trøndelag. I senmiddelalderen ble Kaupangen i Trondheimen, altså handelsplassen i Trøndelag også bruk som bynavn og kortformen Trondheimen ble brukt parallelt med Nidaros. Under unionen med Danmark ble dette fordansket til Trondhjem og Trondhjems len for Trondheims len.